flukt

Mennesker er biologisk rustet til å reagere i akutte og farefulle situasjoner for å overleve. Vi skanner omgivelsene våre for fare og alarmsystemet vårt blir automatisk aktivert i farefulle situasjoner. Ved fare vil det automatisk utløses noen reaksjonsmønstre; flukt, gjøre motstand, bli lammet, underkaste seg, klamre seg til andre. Slike reaksjoner kan være livreddende, men kan av og til være lite tilpasset nåtidens utfordringer. Økt kompetanse vil gjøre det lettere å foreta bevisste valg og dermed øke sannsynligheten for å velge en hensiktsmessig reaksjon.

Terrorhandlinger tar sikte på å skremme oss. Men det er opp til oss å bestemme hvor skremte vi skal la oss bli.

Lars Weisæth, terrorforsker

Flere terrorstudier viser at det er kort avstand mellom redsel og sinne, og at terror utløser både sinne og redsel. Begge er like normalt, men i noen situasjoner kan det være mer hensiktsmessig å bli sint. Sinne kan feks gi ekstra kraft og vågemot til å avvæpne en terrorist. På samfunnsnivå avspeiles konstruktivt sinne i økt forsvarsvilje.

Vi reagerer instinktivt i møte med livstruende farer. Det å kjempe eller flykte er reaksjonsmønstre som skal sikre overlevelse. Pulsen øker og blodet pumpes ut til de store muskelgruppene. En rekke fysiologiske endringer skjer automatisk og vår sanseopplevelse endres. Mange kan i en slik tilstand få ”superkrefter”, løpe fortere, bli sterkere og reagere raskere. Dette er reaksjoner som i ekstreme situasjoner kan utgjøre forskjellen på liv og død.

Hvis flukt eller kamp ikke reduserer trusselen kan en tilstand av nummenhet eller bedøvelse fremme overlevelse. Reaksjonene reverseres, puls og blodgjennomstrømning reduseres. Blodet blir sentrert rundt vitale organer, og går ikke ut til de store muskelgruppene. Denne formen for bedøvelse er hensiktsmessig av flere grunner, blant annet for å skjerme for inntrykk og begrense blodtap ved en evt skade.

Alle kroppslige endringer som skjer i møte med fare er normale, og kan hjelpe oss å overleve. Måten vi reagerer på varierer, feks opplever barn og kvinner oftere nummenhet enn menn. Tidligere traumeerfaringer, temperament og personlighet påvirker også våre reaksjoner.