Foto: EPA/Justin Lane
Foto: EPA/Justin Lane

Alle kjenner på frykt i gitte situasjoner, det er normalt og gjør oss beredt til å håndtere fare. Frykt gjør at vi blir oppmerksomme og aktiverer sanser og kropp, slik at vi kan unngå eller kjempe mot det som truer. Fryktreaksjoner blir først problematiske når de oppstår i situasjoner som ikke er farlige.

Ved fare vil den kroppslige aktiveringen beskytte oss, men i hverdagen bidrar den til økt stress og ubehag.

Belinda Ekornås, RVTS Øst

Etter store hendelser kan alarmberedskapen forbli høy lenge etter at faren er over. Reaksjonene vedvarer, men er ikke lengre hensiktsmessige. De kan forsterke følelsen av å være i fare og påvirke fungeringen vår både i jobb, skole og fritid – det som tidligere var kos og hygge, feks konsert eller kafébesøk, blir unngått fordi det er «farlig».

Når normale reaksjoner blir unormale:

Forskjellen mellom frykt og angst er at frykt er rettet mot en reell trussel, mens angst er noe du er redd kan komme til å skje. Reaksjonene på store nasjonale traumer som 22. juli eller 11. september begrenses ikke til de som er direkte involvert. Du kan heller ikke forutsi reaksjoner bare basert på konkrete mål som grad av eksponering eller tap. Det er imidlertid noen håndteringsmåter som øker sannsynligheten for ubehag og posttraumatiske stressreaksjoner et halvt år etter terror:

  • fornektelse
  • avlede fra eller klandre deg selv
  • unnlate forsøk på mestring

Posttraumatiske stressreaksjoner er hyppigere hos kvinner enn hos menn, aksept av hendelsen reduserer forekomsten. Aktiv bruk av mestringsstrategier fører også til redusert stress og ubehag etter hendelsen.

Terroranslag kan påvirke befolkningens trygghetsfølelse, livskvalitet og psykisk helse. De første dagene etter 11. september viste nesten halvparten av den voksne befolkningen tydelige symptomer på stress. I månedene etter angrepet rapporterte de fleste at de var bekymret for at de eller deres nærmeste skulle bli ofre for terrorangrep. Denne frykten avtok over tid. I de første ukene etter bombingen i London 7. juli 2005 rapporterte 1/3 av byens befolkning klare stressreaksjoner. Syv måneder senere var dette redusert til 11%.