Terroristene er ofte avhengige av mediadekning for å oppnå mål, formidle budskap og skape frykt. For journalister blir derfor terrorreportasjer en vanskelig balansegang. På den ene siden har journalisten en informasjonsplikt og et samfunnsansvar – på den andre siden kan de risikere å bli budbringere for terroristene.
Ofre for politisk vold får sine opplevelser delt i offentligheten, mens ofre for annen kriminell vold har krav på personvern. Ved terroranslag kommer befolkningens behov for informasjon i første rekke. Likevel er det viktig at journalister finner en balanse mellom å imøtekomme etterspørselen for informasjon og de overlevedes behov for å bli behandlet med respekt og sensitivitet.
Sosiale medier
Sosiale medier spiller gjerne en stor rolle i forbindelse med terror. Både i det å formidle hva som skjedde under terrorhandlingen (for eksempel under terrorangrepet på Utøya), vise sympati og støtte, men også for å spre konspiratoriske teorier og falske nyheter. Disse mediene er jo ikke redaktørstyrte, slik at innholdet verken filtreres eller vurderes før publisering.
– Folk eksponeres for mye mer sammensatte og mindre entydig samfunnsbyggende budskap i sosiale medier. Det kan uttrykkes mer hat og negativitet, samt kritikk av myndighetene her. Samtidig kan også sosiale medier være positive arenaer for å uttrykke samhold, sympati og motstand mot terror, sier forskningsleder Karin Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning i et intervju.
Etter terrorangrepene i Paris i 2015 svarte 81 prosent av de spurte franskmennene at de brukte TV for å holde seg oppdatert. 43 prosent brukte sosiale medier i stor grad eller noen grad for å holde seg oppdatert eller videreformidle informasjon – omtrent like mange som de som oppga å ha brukt nettaviser og radio til sammen (Samfunnsforskning.no).
Møtet med media for ofre
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har undersøkt hvordan de overlevende etter terrorangrepet på Utøya opplevde møtet med media. Mange opplevde journalistene som påtrengende og lite sensitive ved første kontakt. Erfaringene med selve intervjusituasjonen blir derimot oftest beskrevet som positive. De overlevende som opplevde mediekontakten som oppskakende, hadde flere symptomer på posttraumatisk stress.