Hjernen og kroppen under opplevd fare
Når en opplever overveldende hendelser og fare, skjer det spesielle reaksjoner i hjernen og kroppen. Hjernens alarmsystem dominerer, og de områdene av hjernen som styrer logikk hemmes.
Kroppen settes i beredskap til å håndtere faren enten gjennom aktivering av den sympatiske eller den parasympatiske delen av det autonome nervesystemet. Kamp, flukt eller underkastelsesreaksjoner igangsettes.
Les mer i egen artikkel om hjernen og kroppen under fare.
Traumatisert hukommelse
Når hjernens alarmsystem dominerer, er de vanlige mekanismene for å lagre og sortere hendelser i tid og sammenheng svekket. Dette gjør at overveldende hendelser ikke blir integrert og lagret på samme måte som vanlige minner.
Vanlige minner lagres som en autobiografisk helhet. De kan gjenhentes med viljen, og en kan fortelle om dem som små historier med en begynnelse, midt og en slutt. Minner om overveldende hendelser lagres istedenfor som fragmenter i den eldre delen av hjernen, primært i amygdala. Fragmentene er knyttet til sanser, følelser, kroppslige fornemmelser og reaksjoner.
De er ofte implisitte, det vil si at de sitter i kroppen, fremfor å være eksplisitte: bevisste, reflekterbare minner. I stedet for gjennom viljestyrt gjenhenting, trigges disse minnene av stimuli som minner om det som hendte, og minnet viser seg kun som fragmenter av den vonde opplevelsen. Dette er forvirrende og vanskelig å forstå for den som opplever det.
Mangel på integrasjon av den overveldende opplevelsen vil vise seg på mange måter og kan føre til mange former for senvirkninger.
Senvirkninger etter enkeltstående traumer
Senvirkninger etter enkeltstående traumatiske hendelser er typisk:
- forstyrrelser i aktivering: triggerutløst over- og underaktivering, reguleringsvansker
- gjenopplevelser: flashbacks og mareritt
- unngåelse
Disse symptomene kan gå ut over personens fungering i dagliglivet i betydelig grad og er kriterier for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). PTSD er den vanligste traumelidelsen blant voksne.
Behandling av PTSD
Stort sett alle evidensstøttede traumebehandlingsmetoder følger disse prinsippene i behandlingen av PTSD:
- God utredning: Behandlingen bør bygge på en god utredning, der traumatiserende hendelser og symptomer bli kartlagt.
- God relasjon og arbeidsallianse: Behandler og pasient må sammen skape en trygg relasjon som gjør det mulig å snakke om skremmende, skamfulle og overveldende temaer.
- Psykoedukasjon, rasjonale og behandlingsplan: Behandler bør gi god informasjon om hva PTSD er og hvordan behandlingen er tenkt å hjelpe. Det bør lages en behandlingsplan med tydelige mål og tiltak for behandlingen. Behandlingsplanen følges opp og evalueres underveis i behandlingen.
- Regulering: I løpet av behandlingen vil pasienten oppleve sterke affekter, og behandler må hjelpe med regulering slik at dette ikke blir for overveldende.
- Eksponering: Det arbeides direkte med traumeminnene gjennom gjenfortelling og innlevelse.
- Kognitive prosesser og restrukturering: Det arbeides med hvordan man tenker om seg selv, andre personer og traumehendelsen(e). De kognitive tilnærmingene vektlegger dette i stor grad, mens andre tilnærminger konseptualiserer dette som en del av integrasjonen i traumeminnet etter eksponering.
- Emosjoner: Det fokuseres på pasientens fryktnettverk eller følelser som skam, skyld, tristhet og sorg.
- Hukommelsesprosesser: Ulike terapimodeller bruker gjerne ulike begreper, men uavhengig av begrepsbruk er reorganiseringen av hukommelsesfunksjoner og det å skape et koherent traumenarrativ et sentralt mål i alle terapiformer.
Mer informasjon om behandling av traumer kan du få på RVTS Østs nettsted traumebehandling.no.
