Den «tredelte» hjernen
Modellen om den tredelte hjernen ble først introdusert av lege og nevroforsker Paul D. MacLean i 1990. Modellen deler hjernen i overlevelseshjernen, emosjonshjernen og logikkhjernen og vektlegger at hjernens utvikling gjennom oppveksten skjer nedenfra fra og opp.
Overlevelseshjernen
Hjernestammen og de nedre delene av hjernen er ferdig utviklet ved fødselen. Herfra styres alle funksjoner forbundet med overlevelse, som det å puste, spise, kunne føle smerte, og så videre.
Emosjonshjernen
Nevrologisk utvikling av denne delen av hjernen foregår i hovedsak etter fødselen og er helt avhengig av samspill med andre mennesker. I emosjonshjernen ligger nedre del av det limbiske systemet med amygdala, også kalt kroppens «røykvarsler» eller alarmsystem.
Amygdala registrerer fare og sender signaler til overlevelseshjernen. Overlevelseshjernen sender signalene videre, og kroppen gjøres i stand til å beskytte seg. Lynraske, automatiserte reaksjoner overtar, mens funksjoner som for øyeblikket ikke er helt livsviktige, stenges av.
Hippocampus, også i det limbiske system, er hjernens bibliotek og lagrer erfaringer. Her knyttes nye opplevelser til det vi har opplevd før.
Logikkhjernen
Logikkhjernen, eller tenkehjernen, består av cortex (neocortex) og de mest avanserte delene av det limbiske system. I denne øverste delen av hjernen skjer det en modning bakfra og fremover gjennom hele oppveksten, til prefrontal cortex (fremste del av neocortex) er ferdig utviklet i begynnelsen av 20-årene.
Logikkhjernen er senter for språk og abstrakt tenkning. Den tar inn og integrerer store mengder informasjon og knytter mening til dette, tolker hendelser og forstår dem i en sammenheng. Aktiviteten i prefrontal cortex er helt nødvendig for å kunne planlegge og reflektere.
Håndmodellen
Dan Siegel, en pionér innen feltet interpersonlig nevrobiologi, bruker hånden som visuell modell for å forklare den tredelte hjernen.
Se Siegels film om håndmodellen:
Se norsk versjon av håndmodellen, presentert av Dag Nordanger:
Reaksjoner under opplevd fare
Når en opplever fare og alarmen går, blir logikkhjernen hemmet. De delene av hjernen som tar seg av overlevelse tar over våre reaksjoner.
Flukt
Flukt er ofte den første impulsen som trer i kraft. Stresshormonene kortisol og adrenalin utløses slik at vi blir kroppslig aktivert og klare til å flykte. Det er den sympatiske delen av det autonome nervesystemet som settes i gang og fører til full gass eller overaktivering i kroppen:
- Hjertet slår raskere.
- Blodtilstrømningen dirigeres til muskulaturen for å sette oss i stand til å handle raskt.
- Oppmerksomheten styres mot å finne en fluktvei.
Kamp
En annen mulighet er kamp. Under kamp blir kroppen aktivert på samme måte som flukt, men oppmerksomheten er styrt mot å nedkjempe trusselen.
Underkastelse
Dersom vi ikke klarer å flykte eller kjempe oss ut av situasjonen, vil det passive forsvaret underkastelse aktiveres. Her dempes den sympatiske aktiveringen kraftig ned, mens den parasympatiske bremsen i nervesystemet overtar og kroppen blir underaktivert:
- Hjerteslag og pustefrekvensen går ned.
- Blodet forsvinner fra muskulatur.
- Vi blir slappe.
- Kjemiske stoffer utløses som gjør at kroppen blir nummen og bedøvet med mindre smerteopplevelse.
Se en oppsummering av hjernens reaksjon på opplevd fare:
Toleransevinduet
Modellen om toleransevinduet (også Siegel, 1999) viser hvordan vår kroppslige aktivering varierer, og hva som skjer når vi føler oss truet.
Begrepet «toleransevinduet» henspiller på feltet i midten, mellom over- og underaktivering, det vil si feltet med moderat aktivering, den «optimale aktiveringssonen». Når vi er moderat aktiverte, kan vi tenke, reflektere og føle samtidig.
Det er bare innenfor toleransevinduet vi kan være utforskende, ta inn ny kunnskap, erfare noe nytt og rette blikket ut over oss selv, for eksempel være engasjert i relasjonene våre.
Over og under «vinduet» dominerer overlevelseshjernens instinktive forsvarsreaksjoner vår oppmerksomhet. Tenkehjernen er mer eller mindre hemmet, og evnen til refleksjon forsvinner.
Les mer om toleransevinduet i en artikkel av Dag Nordanger, professor i psykologi og psykologspesialist på RVTS Vest, og Hanne Cecilie Braarud, forsker II ved Universitetet i Bergen.
