Hjelpearbeidere har ofte en sterk humanitær motivasjon og drives av idealisme, samvittighet og ønsket om å gjøre noe for andre. På oppdrag møter de en voldsom virkelighet og mange moralske utfordringer. Studier viser at mange etter hjemkomst plages av etisk stress, som grubling, tvil, anger, skam og skyldfølelse.

Noen ganger trenger hjelpere å reagere. Andre ganger trenger de avkobling. Både latter og gråt løser opp spenninger i kroppen. Rå humor som kan virke upassende for utenforstående, er ofte katastrofearbeiderens viktigste overlevelsesteknikk.

Silja Nordahl, master psykososialt arbeid

Motivasjon, verdier og etisk stress henger sammen. De hjelpearbeiderne som klarer seg best psykisk er de som har en balanse mellom egenomsorg og ønsket om å hjelpe andre. Erfaring og psykisk modenhet gir robusthet og motstandskraft mot vansker på sikt. Lite erfaring, sterk idealisme, lidenskap for arbeidet og grenseløshet gjør hjelperen sårbar for psykiske vansker. Katastrofearbeid krever en robust psykisk helse, og best kvalifisert er derfor den «selviske altruisten» – hjelperen som gir omsorg både til seg selv og rammede.

Organisasjonskultur, normer og holdninger kan dempe eller forsterke engstelse og stress. En arbeidskultur preget av raushet, åpenhet, omsorg og humor beskytter når idealisme skal balanseres mot realisme.

Ledere og kolleger er den viktigste kilden til følelsesmessig støtte, ved siden av evt partnere. Det er sunt å ha følelser, og det bør gis tid og rom til å ta pauser fra den profesjonelle rollen. Skam, skyld, kompenseringsbehov og motvilje mot glede og nytelse bør ikke forsterkes. Dette kan over tid bli til holdninger, og gi utbrenthet, kynisme og destruktivt stress.