Uheldige mestringsstrategier
Hjelperen kan forsøke å unngå situasjoner, steder og temaer som minner om krevende og tøffe opplevelser. Dette kan prege tilværelsen også etter oppdrag, og kan føre til sosial tilbaketrekning og/eller risikoadferd, feks rusmisbruk. Andre uheldige mestringsmåter er å isolere seg, spise for mye eller for lite, jobbe for mye eller bruke for mye tid på sosiale medier eller dataspill. Aggressivitet og vold, klandring og skyldfordeling kan også forekomme.

Utbrenthet og vikarierende traumatisering
Utbrenthet kommer ikke som en følge av kritiske enkelthendelser, men av kronisk stress. Når man en lengre periode har blitt involvert i andres vanskelige situasjoner, kan empatien og medfølelsen bli brukt opp. Dette kjennetegnes av:

  • emosjonell utmattelse
  • manglende følelse av mestring
  • uvirkelighetsfølelse/følelse av å miste seg selv (depersonalisering)

Hjelpearbeidere som over tid jobber tett på traumatiserte mennesker, kan utvikle «vikarierende traumatisering». Andres voldsomme historier og kroppslige reaksjoner «smitter» over og påvirker hjelperen, både kroppslig og mentalt.

Moralsk skade og etisk stress
Store moralske dilemma og etiske kvaler kan føre til skam, skyld, tvil, håpløshet, følelse av utilstrekkelighet og moralsk nederlag. Hjelpere kan også oppleve overlevelsesskyld, eller indre konflikter og kompenseringsbehov, feks uvilje mot å unne seg glede og nytelse. Andre igjen kan bli preget av det motsatte: Følelsesmessig nummenhet, kynisme, desillusjon og tap av tidligere verdier. Enkelte opplever at identiteten som hjelper endres som følge av moralsk og etisk stress.

Sterke og vedvarende reaksjoner etter dramatiske opplevelser
Hvis hjelperen etter en måned fortsatt opplever både fysisk aktivering, påtrengende minner og unngåelsesadferd som påvirker daglig fungering, kan dette være tegn på posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD). Oppsøk fastlegen for kartlegging og evt henvisning til behandling.