I samtaler med barn er det viktig å gi støtte og informasjon tilpasset barnets alder og utviklingsnivå. I løpet av barneårene er det ulike oppgaver som skal løses på ulike alderstrinn, feks er språklæring sentralt i førskolealderen. Løsning av disse oppgavene er viktig i barnets utvikling og gir selvtillit og mestringsfølelse. Ved å støtte mestring av disse oppgavene bidrar den voksne til å fremme barnets naturlige utvikling. Vær konkret og sørg for at samtalen er tilpasset barnets evne til å forstå seg selv i forhold til situasjonen og den andre (mentaliseringskapasitet):

0-2 år:
Krisereaksjoner hos spedbarn er påvirket av barnets temperament, evne til å regulere seg, samt kvaliteten på relasjonen til den regulerende andre; feks foreldre og ansatte i barnehagen. Spedbarns utviklingsoppgaver handler om tilknytning, imitering, utforskning og tillit til andre mennesker. Hvordan nære omsorgspersoner møter barnets reaksjoner er sentralt for å løse utviklingsoppgavene i alderstrinnet 0-2 år.

Barn har behov for sensitive og trygge omsorgspersoner som roer barnet når det trenger det og støtter utforskning når det er klar for det. En trygg og forutsigbar tilknytning til foresatte er en forutsetning for at barnet skal kunne utforske omgivelsene sine. Etter voldsomme hendelser er det naturlig at foreldre blir mer beskyttende overfor barnet sitt, og det kan være krevende for dem å støtte barnet i denne utviklingsoppgaven.

2-6 år:
Krisereaksjoner i småbarnsalderen påvirkes av barnets selvstendighet og sosiale tilpasning, samt kvalitet på omsorgen. Utviklingsoppgavene fra 2-6 år handler om å mestre og ha kontroll, selvregulering, tenke om seg selv og andre (mentalisering), lek og symbolbruk (feks «late som lek»). Det er viktig at omsorgspersoner lar barn leke hendelsen mange ganger hvis de ønsker det. Barn som over tid ikke kommer videre og gjentar deler av hendelsen i leken stereotypisk, kan få hjelp av voksne til å lage andre «slutter» på historien. Den voksne kan stille åpne spørsmål, feks hva hadde skjedd hvis du var Supermann?

Informasjon til barn i denne alderen skal være konkret, og lek eller figurer kan bli brukt for å forklare. Barn bearbeider ofte kriser gjennom å leke hendelsen. I 5-6 års alderen kan de godt snakke om hendelsen, og om hva som var deres og andres rolle. Bruk leker og symboler som støtte i samtalen. Det kan feks være en teddybjørn som er forteller og legofigurer som er de ulike aktørene. Den voksne og barnet kan bytte på å holde teddybjørnen og fortelle hva som skjer, og hva legofigurene tenker og føler i situasjonen.

6-12 år:
Krisereaksjoner i barneårene påvirkes av barnets mulighet for mestring og av kvaliteten på støttesystemene i og rundt familien. Barns utviklingsoppgaver i denne alderen handler om vennskap og identifisering med jevnaldrende, samt om å lære og løse problemer. Samtaler med barna kan ha fokus på hva som konkret skjedde i situasjonen, og hvilke tanker og følelser barnet og andre hadde under og etter hendelsen. For å utforske hva barnet ønsker var annerledes og å gi barnet en mer aktiv og problemløsende rolle kan hjelperen feks stille magiske spørsmål som: «Hvis du kunne trylle hva ville du forandret?».

Barn som opplever ting de har vanskeligheter med å skjønne fullt ut, kan lage sine egne forklaringer og påta seg skyld for hvorfor hendelsen skjedde. Dette kalles magisk tenkning. Barn kan feks tenke at det var fordi han eller hun sa noe slemt uten å si unnskyld at bilen til mamma krasjet.

Mange barn kan ha nytte av visuelle modeller, feks Siegels håndmodell – for å skjønne endringene som skjer i kropp, tanker og følelser etter en krise. Slike modeller kan hjelpe dem til å forstå hvorfor det er lett å si og gjøre ting de ellers ikke ville sagt eller gjort.

12-18 år:
Krisereaksjonene i ungdomsårene påvirkes av om de unge føler at de har kontroll på livet sitt («locus of control»), hvor selvstendige de er, og kvaliteten på nære vennskap. Utviklingsoppgavene i denne alderen handler om å utvikle en egen identitet, opprette nære og intime relasjoner, bli mer moralsk bevisste, løsrive seg fra foreldre og planlegge fremtiden. Foreldrene er fortsatt svært viktige i ungdommers liv selv om de er i gang med å løsrive seg. I en krise kan enkelte ungdommer bli svært avhengige av foreldrene, andre kan løsrive seg for tidlig. Veiledning av foreldre kan ta opp problemstillingen; hvordan hjelpe og trygge ungdommen samtidig som de støtter den naturlige selvstendighetstrangen og løsrivelsen?

Det er viktig å snakke om at store beslutninger kan være lurt å vente med. Gi informasjon om vanlige krisereaksjoner som økt aktivering, og fortell at disse reaksjonene kan føre til svart/hvitt-tenkning og forhastede beslutninger. Fortell de unge at reaksjonene etter hendelsen vil farge både hvordan de tenker og føler om det som skjer her og nå, og om selve hendelsen. Samtaler  kan ha fokus på å hjelpe dem å sortere hva som er situasjonen, og hva som er tanker og følelser, slik at de kan utforske ulike måter å forstå det som skjer og hendelsen. Styrk ungdommens naturlige selvstendighetstrang ved å støtte deres mestringsinitiativ og egne strategier for å håndtere situasjonen.

Venner er svært viktige i denne alderen, men ungdommer kan være usikre på hvor mye de kan fortelle venner om hendelsen og følelsene rundt denne. De kan bli redd for å «bruke opp» vennene hvis de deler mye fra hendelsen. Dette er tema som kan drøftes både med den unge alene og i gruppesamtaler på skolen eller med venner. Unge er opptatt av å identifisere seg med andre på egen alder. Gruppesamtaler med unge som har lignende erfaringer kan derfor være en god opplevelse.