Etter ulykken hang jeg en lapp på døra som sa «Vi vil ikke ha besøk». Fra fosterstilling og oppløst i tårer orket jeg ikke å forholde meg til utenforstående, og forsto ikke hva jeg selv trengte. I ettertid skulle jeg ønske at kriseteamet hadde revet den lappen i fillebiter og vært mye mer pågående – jeg skrek jo etter profesjonell hjelp.