Det er stor variasjon i reaksjoner avhengig av hvor direkte barn berøres av pandemien. For barn som ikke er direkte berørt, kan trusselen virke fjern og lite relevant, mens for andre kan dette bli en bekreftelse på at verden er uforutsigbar og utrygg. Dette kan gå ut over barnas utvikling fordi de bruker mer krefter på å forholde seg til trusler enn på normale utviklingsoppgaver, slik som lek, læring og sosial utvikling.
Barn med belastninger i bagasjen og familier i risiko
Med pandemien kommer det nye stressfaktorer knyttet til permitteringer, arbeidsledighet, isolering og økt fattigdom, som igjen øker risikoen for vold, overgrep og rusproblematikk.
I verste fall medfører pandemien nye tap og traumer på toppen av belastningene som var der fra før. Belastningen kan være ekstra stor for familier med lav sosioøkonomisk status og lite sosialt nettverk, som mister sine tilbud som følge av ulike restriksjoner.
Barna kan mangle aktiviteter som sikrer kontakt med voksne på grunn av redusert tilbud i barnehage og skole, noe som øker risikoen for vold og overgrep. Barn tar ofte ikke selv kontakt med hjelpeapparatet. Derfor er det viktig at skole, barnehage og andre voksne i nærmiljøet opprettholder kontakt med alle barn.
Sensitivert stressrespons hos omsorgsgivere
Oppsummert forskning antyder at symptomer som oppstår i etterkant av betydelig stress, fører til nevrologiske tilpasninger i kroppens stressresponssystem. Dette innebærer blant annet at stressresponsen kan bli sensitivert – noe som betyr at det skal mindre til for å utløse stressresponsen. Det kan være stressrespons i form av hyperaktivering (kamp, flukt, frys), men også som hypoaktivering (føyelighet, underkastelse, dissosiasjon).
Spesielt langvarig, uforutsigbart stress, med manglende opplevelse av kontroll, kan gjøre at stressresponsen blir sensitivert. Stress hos omsorgsgivere medfører ofte redusert sensitivitet for barns behov. Oppdragerstilen kan bli rigid, autoritær og straffende, eller ettergivende på en måte som gjør at barna tar over kontrollen i huset. Dette kan lede til uhensiktsmessig samspill mellom barn og foreldre, og omsorgssvikt.
Sensitivert stressrespons hos barn
Barn som har opplevd alvorlig stress, vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt kan få problemer med impulskontroll og planlegging, og kan streve med å forstå konsekvensen av sine handlinger. Små utfordringer og krav kan utløse stressresponsen.
For disse barna kan endringer i hverdagen, slik som manglende skole- og fritidstilbud, være spesielt utfordrende. Omsorgsgivere og andre må være bevisst hvordan de kan opprettholde struktur og forutsigbarhet i hverdagen for å unngå funksjonsfall, i en uvant situasjon.
Det kan være krevende å ha omsorg og ansvar for disse barna. Det krever høy grad av forståelse og kapasitet til selvregulering hos den voksne, for ikke å forsterke stressresponsen gjennom negativt samspill. Når man er tett innpå hverandre over mange dager, uten de vanlige aktivitetene som gir pusterom, kan dette være ekstra krevende.
For omsorgsgivere vil prinsippet om å «ta på egen oksygenmaske» før du hjelper den som er mindre enn deg, være spesielt relevant og krevende i disse dager. For en del barn kan færre aktiviteter og krav i hverdagen kunne ha en positiv effekt. Når det er lite som skjer, er det også lite å gå glipp av. Barn som tidligere har hatt utfordringer med å gå på skolen, kan ha fått tilrettelagt undervisning på nett. For noen er dette en form for undervisning som faktisk er enklere å mestre enn det å gå på skolen hver dag.
En mulighet til å bygge motstandskraft?
Vi vet at den aller viktigste beskyttelsen for barn i møte med stressorer er å ha voksne som gir god omsorg, og som hjelper barnet med å gjenopprette en opplevelse av trygghet. Barn trenger hjelp til å tåle følelsesmessige reaksjoner, og med å forstå hva som skjer, slik at de opplever mening og sammenheng.
Selv om pandemien er skremmende, er det en trussel det er relativt lett å forstå og snakke om. Den angår oss alle, og ikke bare de få, noe som kan gi en opplevelse av fellesskap. I møte med en felles trussel kan disse barna få en ny erfaring om at vanskelige ting i livet kan deles og mestres i felleskap.
Gjennom informasjon om hva vi kan gjøre (vaske hender, holde avstand) for sammen å bekjempe viruset kan barna få en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet. Hvordan omsorgsgivere forholder seg til pandemien, er den viktigste indikatoren for hvordan barna takler trusselen. Omsorgsgivere som klarer å beholde roen og fyller hverdagen med meningsfulle og trygge aktiviteter, gir barna best forutsetning for å tåle den nye trusselen.
Oppretthold kontakt
De sårbare familiene rammes hardt av restriksjonene som er pålagt det ordinære tjenestetilbudet. Det er viktig at tjenestene og privatpersoner finner kreative måter å opprettholde kontakt og følge opp disse familiene. Bruk av digitale kommunikasjonsmåter fungerer godt i mange tilfeller, men fysiske møter med god avstand kan også være nødvendig for å forebygge uheldig utvikling og håndtere kriser.
Et viktig fokus i arbeid med sårbare barn og familier er å fremme trygghet, og å bidra til konfliktreduksjon og beskyttelse av barn. Det kan handle om å hjelpe familiene til å finne en hverdagsstruktur med positive aktiviteter, eller tilby avlastning og praktisk hjelp. Hjelpere som viser at de bryr seg og strekker seg litt ekstra i en vanskelig tid, bygger tillit, som også kommer til nytte etter pandemien.
